Søndag morgen er en fredlig tid. Bare jeg er våken. Jeg og katten som Geir glemte å slippe ut i går kveld. Bak sofaen i stuen ligger det et fysisk bevis på at den har vært inne. Det er ikke første gang. Det pleier å irritere meg, men i dag er det søndag morgen. Stille og rolig, uten små dråper av adrenalin piplende i kroppen, finner jeg frem utstyret som trengs, og fjerner alle bevis. Det er søndag morgen. Den svøper meg inn i et teppe av fred på jord.
– Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem, stryker forbi meg og klapper meg stolt på kinnet. Duften av Evergood kiler meg i nesen og jeg holder kruset med begge hender for liksom å hente enda mer varme og hvile. Lyden av oppvaskemaskinen kan så vidt høres fra kjøkkenet. Den jobber. Jeg hviler. Søndager hviler jeg i alt jeg gjør. Ja, selv når jeg jobber hviler jeg.
Om en liten stund skal jeg på trening. 60 minutters spinning og så 45 minutter styrketrening. I hvert tråkk på sykkelen og i hvert løft hviler jeg. Jeg samler krefter på en helt annen måte når jeg trener på søndager. Trimeriet kunne uten problemer byttet ut beaten med yogamusikk. Senere skal jeg forberede neste arbeidsuke. Jeg stresser ikke. Først dusjer jeg og nyter å ha god tid på badet.
Ukeplanen til elevene tar form mens søndagsskjæret i huset gjør touchen på pc-en myk og øm. Fornøyd ser jeg at jeg har skapt arbeidsuken som ligger foran meg. Dagen blir avsluttet med strikketøyet foran tv-en, før jeg like avslappet rusler til sengs for å være opplagt til en ny uke. Jeg har sikkert laget middag, kanskje vasket klær, men har gjort det i hvilemodus. Kanskje akkopagnert til egen nynning. Hellige hviledag – gir meg enerig og gjør meg i stand til å skape på ny, og på ny, og på ny… Hviledagen er hellig.
